Jeg kan ikke tro at jeg sitter her og gråter. Bare sånn plutselig. Jeg tror det er fordi jeg først nå oppfattet hvor lite tid jeg har igjen her i USA. Det er ikke det at jeg ikke vil hjem, men det blir så uuuuuutrolig hardt å si hadet. Det siste året har gått så sykt fort, men likevel har jeg har fått så mye ut av det. Det har vært både gode og hardere tider.

Vertsfamilien min er super, og jeg har blitt kjempe glade i dem alle.

Safir drar hjem til Mexico på søndag! Jeg gruer meg som FAEN. ://

Ellers vil jeg bare si tusen takk til mamma og Svein! Dere aner ikke hvor mye alt dette betyr for meg. Jeg kunne ikke dratt hit uten dere.